Leserbrev

Christoph Kirfel skriver på lederplass i Tangenten 3/2001 om utfordringene samfunnet står overfor når det gjelder å skaffe kompetente matematikklærere.

Universitetene diskuterer med seg selv om hvorvidt det er fornuftig å korte lektorutdannelsen ned fra 7 år til 5 år, for raskere å rekruttere realister til de videregående skolene.

Anne Fyhn spør, med god grunn, om det er lærevansker eller lærervansker vi har, når så mange elever mislykkes i matematikk i det norske skolesystemet.

Kurt Klungland etterlyser en etterutdanningsreform. Men han ser gjerne at lærere i småskolen (eller på barnetrinnet) ikke blir matematikkspesialister. De må se helheten i læringsprosessen, som i storyline.

Vi kan være både enige og uenige. Men vi er i alle fall enige om følgende: Slik vi har det, kan det ikke fortsette! Så får jeg være så fri å ri mine kjepphester:

For det første:
Diagnosen dyskalkuli har kommet til uttrykk alt for tidlig. Det forekommer meg, som praktiker, at de fleste lærevansker er samfunnsskapte, for en stor del lærerskapte. De kunnskapene som skal til for å minske matematikkvanskene for de små, burde være selvfølgelige for studentene på lærerskolene, ikke bare på spesiallærerskolene! Så får spesiallærerskolene identifisere og håndtere de spesifikke lærevanskene.

For det andre:
Nå er lek, eksperimentering, storyline, kognitive konflikter (les: opplevelser av hva man ikke forstår, ved å bli trengt opp i et hjørne av mislykkede forsøk), prosjekt, temaarbeid, alt dette er i tiden. Jeg er selv med, som idémaker og pedagogisk leder av Matematikkrommet på Hovinhøgda skole. Her lekes det, eksperimenteres, vi opplever kognitive, men lykkelige konflikter som løses hver dag. Vi ser absolutt det meningsfylte i vår aktive hverdag. MEN: Vi må ikke glemme at matematikk er et redskapsfag! Aktivitetspedagogikken må få gå over i en avkonkretiseringsfase, for igjen å ende opp i tallregning for den generelle nyttens skyld. Jeg ser helt klart at vi i vår aktivitetsiver kan komme til å glemme denne delen av matematikkundervisningen. Og det er særdeles beklagelig, i og med at aktivitetspedagogikk åpner for svært mye nestenforståelse hos elevene. Denne nestenforståelsen skal det et usedvanlig trenet lærerøye til for å oppdage og å reparere.

For det tredje:
Å lære godt er å lære sakte. Det vil si at den lærer som kjenner til alle de mange små bestanddelene en kunnskapsmengde er sammensatt av, vil lykkes bedre enn den læreren som tar større steg, for så å repetere i det uendelige til alle henger med.

For det fjerde (og tilsynelatende en motsetning til punkt 3):
Det kreves grundige, slitesterke kunnskaper om en del viktige generelle prinsipper for tallregning. Er denne forståelsen der hos elevene, er matrisene for de små steg i "det instrumentalistiske regelverket" aldeles overflødige.

Hva har alle disse punktene til felles? Jo, at kunnskapen hos studenter og lærere som har elever i 1.–4. klasse, bør være av en slik karakter, at de kan turnere alle disse utfordringene. De bør ha en kunnskap, en matematisk og didaktisk kunnskap, på mikroplanet, jeg kaller det for egen del Matematikk med pinsett.

Jeg har brukt 35 lærerår på å lære meg knepene og gjenkjenne vanskelighetene elevene strever med. Men jeg har funnet fint lite litteratur om emnet. Generelt: Ja. Men praktisk? Nei! Kan vi håpe på at universitetene følger opp med en forelesningsrekke hvor temaene kunne være "Nestenforståelsens psykologi" eller "Matematikkens symbolverden sett fra 6-åringens ståsted" eller "Posisjonssystemet, matematikkelevenes store utfordring?"

Jeg håper inderlig at lærerskolene eller universitetene åpner opp for et matematikkstudium, (og jeg skriver matematikkstudium for at det skal oppfattes som sidestilt med matematikkstudium som dekker det videre skoleløpet) som dekker det finmaskede kunnskapsområdet en lærer skal ha oversikt over når det undervises i de første 4 klassetrinn.

Vi må unne oss at det utdannes matematikklærere til småskolen! Og jeg tror, for å sette det på spissen, at ved å satse på førsteklassinger, får man til syvende og sist flere hovedfagsstudenter.

Annie Selle