Leder

Matematikkfaget er i medias rampelys for tiden. Vi kan knapt nok åpne en avis uten at vi finner en artikkel om faget matematikk. Den ene dagen er det karakterdebatten. Er lærerne for snille og lar de alt for mange elever stå? Den andre dagen er det utilfredshet med lærebøkene. Så kommer gladmeldingene fra matematikkens dag: «Endelig ble matte gøy», og til slutt er det løfter om handlingsplan for matematikkfaget og matematikksenteret i Trondheim. Og så er debatten om mer obligatorisk matematikkundervisning i den videregående skolen blusset opp.

Fokuseringen på karakternivå er ofte en frustrerende og ødeleggende debatt. Universiteter og høgskoler klager over dårlige karakter hos sine begynnerstudenter og videregående skole får skylda. Denne sender ansvaret videre ned i systemet til ungdomsskolen og barnetrinnet der lærere med lite fordypning i faget skal ta på skylda på seg. Vi har også sett eksempler på at ansvaret sendes oppover og at departementet med sine noe uklare retningslinjere angående bruk av enkelte karakterer har bidratt til en nytolkning av hele skalaen og dermed også strykernivået. En slik ansvarspulverisering fører ikke frem til en konstruktiv løsning av problemet.

Et problem med matematikkfaget er at den tradisjonelt knytter seg til det individuelle arbeidet som arbeidsform. Jo lenger du kommer opp i utdanningssystemet jo mer fremherskende er denne formen. I grunnskolen legges det imidlertid stadig større vekt på samarbeid og samhandling. Prosjektarbeid og andre nye læringsformer gir elevene trening i å utnytte hverandres ressurser når problemer skal løses. Men denne kompetansen er ikke lenger etterspurt når en skrider gjennom akademias port som student i matematikk. Da er det den individuelle prestasjonen som teller ene og alene. Noen institusjoner, som Universitetet i Bergen, går andre veier. Her har en forstått at den plutselige individualiseringen i universitetssystemet ikke korresponderer med elevenes læringstradisjoner. En har derfor lagt om hele mottaket av nye studenter og satser på mindre grupper og tettere kontakt med lærerne, noe som ser ut til å fungere. Vi ser sammenhenger mellom grunnskolens utvikling og universitetets nye forsøk. Samfunnet trenger matematisk kompetanse, at folk evner samarbeidende problemløsing.

Undervisningsministerens krav om flere timer i matematikk i videregående skole høres i første omgang forlokkende ut for oss som driver med faget. Vi ser at det betyr utfordringer i forhold til innhold og kanskje særlig i forhold til undervisningsformer. Samtidig må vi være klar over at videregående skole i dag ikke lenger samler ungdom som alltid er motivert for teoretisk arbeid og at et større timetall i matematikk ikke gjør skolegangen lettere for dem. Det er ikke automatisk slik at det øker kompetansen for alle. Her skulle en finne andre organiseringsformer som treffer dem med interesse for faget og dem som trenger faget i sin videre utdanning.

Dette nummeret av TANGENTEN er et temahefte om symmetri. Symmetri er et fascinerende felt. Ikke bare finner vi det i naturen i menneskekroppen i kunsten og i geometrien, men som Ingvill Holden viser i sin artikkel kan til og med tall være symmetriske.

De fleste forbinder symmetri med speil og speilsymmetri. Virkningen av et enkelt speil kjenner vi godt fra hverdagslivet. Så snart vi opererer med flere speil blir ting vanskeligere. Allerede to speil kan gi forbløffende effekter, og har vi mange speil kan vi sette opp et lite speilkabinett der effektene blir så komplekse at vi neppe har noen sjanse til å forutsi hva vi får å se. Som følge av hvordan speilene plasseres, vil bildene eller billedseriene forandre seg. Slik hviler det en viss magi over speilet. Noe av denne magien skal vi presenterer i dette nummeret.