3/2002
Etter lengre tids offentlig debatt om både læreres og elevers matematikkunnskaper bestemte Lillesand kommune seg for å satse tungt på etterutdanning av kommunens matematikklærere. Våren 2000 startet prosjektet opp for ’alle’ lærere i Lillesand. Tore Bentzen, spesialkonsulent ved skolekontoret hadde fanget opp et behov hos lærerne. Undervisningsmetodene i matematikk var for tradisjonelle, og kunnskapene hos lærerne svært ujevne. En undersøkelse for Statens Utdanningskontor hadde i tillegg vist at matematikkfaget sjelden ble tatt med i tverrfaglige opplegg ved skolene.
Bentzen kontaktet to lærere ved en ungdomskole for uformelle samtaler om muligheten for å starte opp et utviklingsarbeid for å øke kompetansen hos lærerne både når det gjaldt faglighet og arbeidsmåter. Prosjektet fikk navnet EMIL fordi det var et Etterutdanningsprosjekt i Matematikk for lærere I Lillesand kommune.
Skoleåret 2000/2001 gikk prosjektgruppa med en leder fra skolekontoret, to lærere fra Lillesandsskolen og en lærer fra Høyskolen i Agder i gang med planleggingsarbeidet. Vi visste at HiA hadde et tungt fagmiljø hvor man bl.a. utdannet hovedfagsstudenter i matematikkdidaktikk. Sent på våren kom Sørlandet kompetansesenter også inn i prosjektgruppa med en person. Dette året var viktig med hensyn til motivering av lærerne. Det var helt avgjørende for prosjektet at lærerne følte de hadde innflytelse på opplegget, og at deres behov ble tatt hensyn til.
Planleggingsarbeidet besto blant annet i ulike forespørsler og tilbakemeldinger fra skolene i Lillesand.
Høsten 2001 startet prosjektet opp med deltagelse av 70–80% av lærerne i hele grunnskolen. Prosjektet skulle gå over tre år. 30 timer av 190 timersrammen skulle gå med til prosjektet. Første året skulle fokusere på hovedområdene tall, geometri og matematikk i dagliglivet, en organisering av stoffet i L-97 som følger hele grunnskoleforløpet.
Motivasjonsfasen med dyktige forelesere og verksteder gikk greit, og skolene kom godt i gang med ulike prosjekter og utprøvinger. Etter hvert utover høsten merket prosjektgruppa at det hadde vokst frem en motstand mot prosjektet. Flere lærere følte det gikk med altfor mye tid, at utprøvingsperiodene var for korte og at det var for liten sammenheng mellom øktene!
På hver skole hadde man en person som skulle fungere som et bindeledd mellom prosjektgruppa og skolene. Samlet ble de kalt referansegruppa. Tilbakemeldinger i møte mellom referansegruppa og prosjektgruppa fortalte at det var behov for sterkere dialog. Det var viktig for lærerne å bli hørt, og det var viktig for prosjektgruppa å vite om stemningen, og hva eventuelle problemer handlet om.
Det viste seg at å spre matematikksamlinger jevnt ut over semesteret med flere, korte utprøvingsperioder ikke var den beste organiseringen. Prosjektgruppa endret skoleringen til mer intensive, lengre opplærings- motivasjonssamlinger med bare en lang utprøvingsperiode for hvert semester. Endringen ble godt mottatt blant lærerne. Dialogen fungerte, og mye av motstanden var borte. Det første prosjektåret ble avsluttet med en fellessamling for alle EMIL-lærerne, der hver skole presenterte noen av sine prosjekter. Det var svært positivt å se at lærerne hadde ’overtatt’ prosjektet. I løpet av det første året ble også skolepakka 2 innført, og 190 timersrammen kraftig beskåret. Tiden til EMIL-prosjektet ble tilsvarende redusert.
Det hadde vært naturlig å gå inn i hovedområdene fra L-97 i starten av prosjektet, men nå ble det bestemt at vi ville prøve å organisere innholdet i skoleåret 2002/2003 i meningsbærende enheter. Vi vil fortsette med den samme intensive kursingen der vi både legger vekt på å øke den matematiske kompetansen, med fakta, ferdigheter, begreper og strategier, og med ulike metoder for tilrettelegging. Målet er ikke at lærerne skal bruke flest mulig metoder, men ha kjennskap til et mangfold som de kunne velge bevisst fra. Vi vil også legge større vekt på erfaringsutveksling.
Temaene for skoleåret 2002/2003 blir 1) Systematisering/Harmoni & kaos og 2) Læringssyn og vurdering. Høsten 2003 har vi valgt temaet Hverdagsarenaer, og våren 2004 vil for en stor del gå med til prosjektpresentasjoner.
I løpet av det første året ble det startet et nettverksarbeid mellom spesialpedagogiske koordinatorer ved skolene, lærere som hadde elever som strevde med faget, en skolepsykolog tilknyttet Lillesand og to rådgivere ved Sørlandet kompetansesenter. Dager da dette nettverket hadde samlinger lå utenfor Emil-tiden slik at disse lærerne kunne delta på hele prosjektet. Nettverksdager blir benyttet til å gå i dybden på innmeldte case, og diskutere mer generelt rundt matematikkvansker.
EMIL-prosjektet er et pilotprosjekt. Omfanget er svært stort både m.h.t. deltagelse fra kommunens lærere og i tidsbruk. Det fins lite erfaringer å hente fra tilsvarende prosjekter. Og vi regner med at andre vil ha glede av å få trekke lærdom av erfaringene man allerede har gjort i dette prosjektet, og i de to årene som gjenstår. Etter hva vi har bragt i erfaring er etterutdanning i Lillesand unikt for landet. Det er vel ikke ofte at en kommune etter lang offentlig debatt tar sitt arbeidsgiveransvar på alvor på denne måten, og handler tungt lokalt.
Vi har allerede fått flere henvendelser fra andre kommuner som er interesserte i å høre mer om EMIL. Derfor planlegger vi høsten 2003, i uke 39, å invitere til en konferanse der temaet blir presentert.
På vegne av prosjektledelsen: