Tangenten 25 år – veteransamtalar

Rune Herheim

Tangenten 25 år – veteransamtalar

Det fyrste nummeret av Tangenten – tidsskrift for matematikkundervising kom i 1990. Det er difor naturleg å nytta høve til å markera 25-årsdagen med å stilla tre Tangenten-veteranar nokre spørsmål om Tangenten sine fyrste år, situasjonen i dag og Tangenten i framtida. Stieg Mellin-Olsen var bladets grunnleggar og fyrste redaktør. Ole Einar Torkildsen tok over som redaktør då Stieg døde i 1995, og gav pinnen vidare til Christoph Kirfel i 2000. Christoph var redaktør heilt fram til 2013, då dagens redaktør, Toril Eskeland Rangnes, tok over. Marit Johnsen-Høines er kontinuitetsbæraren og har vore ein viktig samspelar for alle redaktørane i Tangenten. I det fylgjande deler Marit, Ole Einar og Christoph ein del av deira Tangenten-tankar med lesarane.

Attendeblikk

Du var ein viktig støttespelar for Stieg då Tangenten vart skipa, Marit. Kan du fortelja litt om bakgrunnen for at Tangenten såg dagens ljos i 1990?

Marit: På 70- og 80-tallet så få grunnskolelærere på seg selv som matematikklærere. Matematikk var et lite fag i lærerutdanningen. Landets 19 lærerutdanningsinstitusjoner hadde matematikkseksjoner bestående av bare en eller to stillinger. Det var et oversiktlig, lite fagmiljø med humanistisk interesserte matematikere som hadde valgt lærerutdanning som sitt arbeidsfelt og interessefelt. De ønsket å styrke fagets posisjon. De møttes, diskuterte faglige perspektiv og skolepolitiske strategier. Stieg og kollegene hans så faget som fundament for kritisk demokratisk danning – til bevisste og ansvarlige borgere. Da Stieg og jeg stiftet Caspar Forlag i 1981 var det for å utvikle rom for faglig utveksling og diskusjon. Bøker og kompendier skulle være diskuterende og vise vei for matematikk i skole og samfunn. Forlaget skulle bringe miljøet sammen – både studenter, lærere og lærerutdannere.

Miljøet savnet et tidsskrift. Danmark hadde Matematik og Sverige hadde Nämnaren. Det ble gjort flere henvendelser til «de store» forlagene, men de vendte tommelen ned. Det var ikke et forsvarlig økonomisk prosjekt: «I Norge er det for få abonnenter, for få lærere som er matematikklærere». Stieg ønsket et blad for skolen, for lærere. Det ideelle ville være et blad der lærere leste og skrev, med impulser fra inn og utland – et blad som kunne vise et skolefag i utvikling, som inspirerte til utvikling, diskusjon og handling. Et uavhengig blad, som fritt diskuterte planer, tester og andre krav som gir retning men også avgrenser muligheter i skolen. I 1990 bestemte han seg for at dette skulle han og Caspar gjøre. Tangenten finnes fordi Stieg og miljøet omkring ham ville noe. Matematikk skulle bety noe – for folk. Matematikk skulle gi folk kunnskap som grunnlag til å virke på egne liv, til å være kritiske, ta ansvar, være etisk bevisste og påvirke samfunnet.

tangent-logo

Korleis fekk bladet namnet Tangenten?

Marit: Vi var ti lærerutdannere som satt i ventehallen på Vigra flypass. Da spurte Stieg oss helt åpent: «Hva skal bladet hete? Det skal bringe ut ideer og meninger om matematikk i skolens praksis – det skal gi gjenklang hos folk». «Tangenten», foreslo Rolf Venheim. Tangenter formidler toner i harmoni og disharmoni, de lyder, de skaper gjenklang … [den første vignetten til bladet ser du på denne sida].

Korleis var oppstarten og dei fyrste åra?

Ole Einar: Da Tangenten ble en realitet fikk jeg spørsmål fra Stieg om jeg kunne ta ansvar for en oppgavespalte for skoleklasser [sjå eit døme på denne spalta på side 22 i dette bladet]. Dette innebar at jeg skulle lage oppgaven og deretter kommentere svarene i Tangenten. Stieg ga meg et par krav oppgavene måtte oppfylle: de måtte ha potensial til utvidelser, helst i flere retninger, og det skulle være samme oppgave for alle klasser. Det første pekte mot det som kalles åpne oppgaver (open-ended). I tillegg opplyste konkurransereglene at oppgaven skulle løses i fellesskap av elevene. Oppgaver av denne typen og den samarbeidende arbeidsformen sto på det tidspunktet i sterk kontrast til det Stieg hadde funnet da han arbeidet med en undersøkelse som resulterte i det han kalte oppgavediskursen. Jeg mener at han gjennom en slik spalte ville vise at det var alternativer til den bruken av oppgaver som han hadde dokumentert at foregikk i skolen. Dette mener jeg understrekes ved at de første årene hadde hvert nummer en midtseksjon med oppgaver eller opplegg som elevene kunne arbeide med over et lengre tidsrom.

I 1993 flyttet jeg til Bergen, ble kollega med Stieg, og kom mer med i arbeidet med Tangenten. Jeg husker at det i perioder var vanskelig å få nok stoff til bladet. I 1993 måtte vi utgi et såkalt «dobbeltnummer», dvs. hoppe over en utgivelse. Antall abonnenter den første tiden var lavt, og det var vanskelig å skaffe nye. Økonomien var vel heller skral.

Marit: I de to–tre første årene var Stieg, fra mitt perspektiv, entrepenør, redaktør og redaksjon. ALT hvilte på ham. Han samlet folk rundt virksomheten, faglige venner fra inn- og utland deltok i diskusjonene. Dette gjenspeiles allerede i de første numrene av bladet. I tillegg hadde Lena Merethe Fjeldstad ansvar for formgiving, kontakten med trykkeri, utsendelse og abonnementslister.

Vart bladet vellukka – trass i tøffe utfordringar i oppstartsåra?

Marit: Det opplevdes som en stor suksess. Miljøet vokste og flere matematikkinteresserte lærere kom i kontakt med hverandre. Det skapte entusiasme. Økonomisk ble Tangenten, som Ole Einar sier, et stort tapsforetak. Det var årlige diskusjoner om at bladet burde legges ned. Hvert år var svaret: Fortjenesten fra inntektsgivende utgivelser skulle gå til økonomisk svakere prosjekt. Tangenten var en viktig del av Caspars profil – av Caspars arbeidsmåte. Tangenten var miljødannende.

I 1995 tok du over som redaktør, Ole Einar. Vil du trekkja fram noko frå din redaktørperiode?

Ole Einar: Ja, jeg overtok som redaktør i 1995 og var det fram til 2000. Antall abonnenter var fremdeles lavt da jeg startet som redaktør. Imidlertid, da Landslaget for matematikk i skolen (LAMIS) ble startet i 1997 ble det en endring på dette. Antall abonnenter økte og økonomien var ikke lenger et problem. Stofftilgangen var likevel fortsatt noe problematisk. Etter en tid ble det dannet en liten redaksjonsgruppe. Vi var ganske aktive for å få inn artikler, og dette resulterte i flere som sendte inn tekster. Temanummer ble introdusert og det var da på mange måter enklere å «bestille» artikler.

Du tok over i 2000, Christoph, og heldt koken heilt til 2013. Korleis vil du skildra utviklinga i din redaktørperiode?

Christoph: Det var selvsagt mange større og mindre endringer som preget utviklingen av bladet i den tiden jeg var redaktør. Jeg vil nevne to endringer jeg mener har bidratt sterkt på den positive siden. Som Ole Einar poengterer, så var samarbeidet med Lamis et viktig trekk i Tangentens utvikling. Allerede kort tid etter at Lamis ble startet inngikk Lamis og Tangenten en samarbeidsavtale som blant annet innebar at Tangenten ble medlemsblad for Lamis. Gjennom den raskt voksende medlemsmassen i Lamis fikk Tangenten stabile kår å operere under og dermed kunne redaksjonen konsentrere seg om arbeidet med kvaliteten i bladet. Det andre er at den økte stabiliteten gjorde det mulig å gå gjennom en profesjonaliseringsprosess der redaksjonelle rutiner, utvidelsen av redaksjonen, faste forsidedesignere og språkvask var viktige trinn i riktig retning.

Er det spesielle «Tangenten-augneblink» de vil trekkja fram?

Marit: Det kjennes som et privilegium å få være del av Tangentens redaksjon. Samarbeidet som utvikles med miljø og forfattere nasjonalt, i Norden og internasjonalt har jeg mange gode minner fra. Likevel er nok minner fra kontakt med skrivende lærere sterkest, som da Mari Avdem ringte fra Dombås og entusiastisk fortalte om matematikk i snø og is. Små og store barn laget flotte byggverk med isblokker som byggeklosser. Begeistret fortalte jeg Tone Dalvang om Mari: «Gjør ikke du noe lignende?» Tone fulgte opp med å fortelle om arbeidet med «meteren» og byggverk i naturen i hennes andreklasse. Begge snakket og skrev om matematiserende og skapende barn i naturen. De la samtidig til rette for seksåringenes inngang i skolen. Tekstene viste skolens kreative hverdag samtidig som de hadde et skolepolitisk ærend.

Et annet godt minne er fra da vi 20151029130622nærmet oss år 2000, matematikkens år. De nordiske matematikktidsskriftene arbeidet med en fellesutgivelse. I møtet mellom de nordiske redaksjonene (Finland, Island, Sverige, Danmark og Norge) ble vi enige om at boka skulle avspeile hva som foregikk i klasserom i Norden. Vi ville gi rom for lærerstemmene. Kollegaer fra de andre landene problematiserte at det ville bli vanskelig å få tekster skrevet av lærere. Da gjorde det godt å erkjenne at dette hadde vi fått til – jeg visste vi ville få inn gode tekster skrevet av norske lærere. Det gjorde vi, og Mari og Tones tekst ble en av disse. Matematikk & undervisning – Norden 2000 ble en flott utgivelse, den ga inspirasjon til det nordiske samarbeidet som vi setter stor pris på og har gode minner fra. Redaksjonene kjenner hverandre, utveksler stoff og støtter hverandres utgivelser.

 

Ole Einar: Jeg vil gjerne trekke fram noen av elevsvarene vi fikk inn i forbindelse med oppgavespalten jeg snakket om tidligere. Dette gjelder spesielt noen av svarene laget av klasser på barnetrinnet. De hadde en matematisk kvalitet som ga meg frysninger på ryggen. I alle disse tilfellene viste det seg at læreren hadde latt klassen arbeide med oppgaven over en relativ lang periode. Elevene hadde fått anledning til å konsentrere seg om en oppgave som hadde mange muligheter. Lærerne til disse elevene anså klassene til å være ganske vanlige, altså ikke spesielt flinke. Svarene deres viser med all tydelighet at elever har et potensial som jeg i mange tilfeller mener ikke blir utfordret eller utnyttet.

Ellers var det som regel ganske hektisk hver gang en utgivelse nærmet seg. Jeg husker godt de gangene Aasmund [Aasmund Kvamme har hatt ansvar for setjing av bladet sidan 1994!] og jeg satt til langt på natt for å få bladet ferdig redigert.

ytre_omslag_204Christoph: Arbeidet i redaksjonen har vært veldig kjekt med gode diskusjoner og fravær av intriger og maktkamper. To the point. På samme måte som Ole Einar, husker jeg samarbeidet med Aasmund da vi ferdigstilte blad. Både Marit og Aasmund fortjener en stor takk for iherdig innsats og godt samarbeid. Ellers er det mange gode minner, og personlig var jeg spesielt fornøyd med de forskjellige samarbeidsprosjektene Tangenten har hatt med andre tidsskrifter. I 2004 laget vi et nummer i samarbeid med bladet Form (Kunst og design) der matematikk og kunst stod i sentrum.

Vi har også hatt mange fine samarbeidsprosjekter med våre nordiske søstertidsskrift, Nämnaren og Matematik. På denne måten har både vi som har stått bak bladet og leserne fått innblikk i andre arbeidsmåter, tradisjoner og tema som gjelder både matematikkfaget samt beslektede områder som vi ellers neppe hadde fått innsyn i.

Marit: Jeg har enda et minne jeg har lyst å trekke frem. Det er fra august 1997 da Høgskolen i Bergen arrangerte Nordisk matematikklærerkonferanse i Nordfjordeid. Bjørg Kristin Selvik og jeg hadde ansvar for konferansen, og vi tok initiativ til å stifte Lamis. Lamis gikk ut fra et miljø der Tangenten var en viktig komponent. De Nordiske matematikklærerforeningene var tilstede og støttet Lamis sin stiftelse. Minnet om entusiasmen er sterkt. Minnet om etableringen av Lamis blir på en måte også et Tangenten-minne. Det at Lamis etablerte samarbeid og medlemssider i bladet er en glede, og på samme måte var det kjekt å få til en god samarbeidsavtale med Matematikksenteret – nasjonalt senter for matematikk i opplæringen.

Viss ein skulle ha gjort noko annleis – kva skulle det vera?

Marit: Tangentens miljøutvikling innebærer også utvikling av en betydelig fagstab. Med ulike kvalifikasjoner gjør redaksjonen en stor jobb for å løfte bladets kvalitet. Aasmund har ansvar for bladets utforming og er en krumtapp sammen med ansvarlig redaktør. Vi har vært heldige og hatt entusiastiske, drivende redaktører. Men, selvsagt kan vi gjøre ting bedre. Mer reisende journalistisk arbeid kunne for eksempel vært ønskelig. Vi kunne vært bedre til stedet i «feltet», oppsøkt flere skoler og skrevet reportasjer. Det har ikke vært mulig å finne ressurser til dette. Reportasjer fra barn og unges matematiske aktivitet, og flere samtaler med lærere, kunne trolig brakt oss nærmere praksis – og mer refleksjon over praksis.

Christoph: Stieg startet ut med en uttalt politisk fremtoning av bladet. Matematikkfaget skulle spille en rolle i elevers frigjøring og vise vei til myndig borgerskap. Likestillingsaspektet var med fra starten av. Bladet skulle også danne en tydelig motvekt mot myndighetenes styrende grep gjennom planverk og andre rammefaktorer i skolen. Disse sidene ved den opprinnelige ideologien ved bladet har ikke alltid vært like synlig i bladet, selv om det i redaksjonen alltid nok har vært forkjempere for disse sakene.

Framoverblikk

Me vender blikket framover. Men fyrst, kvar meiner de Tangenten står i dag?

Ole Einar: Jeg mener at Tangenten nå er godt forankret i norsk matematikkdidaktikk. Det er et sentralt organ for både matematikklærere og de som underviser på høyskoler/universitet. Bladet har også et godt samarbeid med de tilsvarende bladene i Sverige og Danmark.

Christoph: Tangenten har en veldig spesiell stilling i den norske skolen. Den har både en teoretisk og en praktisk tilnærming. Det betyr at den erfarne lærer kan finne teoretiske impulser som kan berike egne erfaringer, og den nye læreren finner praktiske tips til aktiviteter i klasserommet som noen har prøvd ut. På samme måte virker også bladet inn på lærerutdanningen, der det gir innblikk i konkrete klasserom men også åpner for overordnete tanker rundt praksis med gode eksempler og håndfast konkretisering.

Kva tenkjer de om Tangenten i tida framover?

Marit: Vi arbeider for at bladet skal ha stoff for hele utdanningsløpet, fra både barnehage og skole. Bladet skal utdype undervisningspraksis med fokus på matematiske tema, kommunikasjon i faget, på faget i bruk i og utenfor skolen. Det skal handle om tema som (inter)kulturalitet, tilpasset undervisning og yrkesfag. Det skal handle om kritisk tenkning for elever og lærere – om demokratisk danning. Tangenten skal være et uavhengig blad der forskning og praksis møtes.

Tangenten inviterer til forskningsartikler på nivå 1. Hensikten er å favne feltet mellom forskning og skolens praksis. Miljøet utfordres til å utvikle en sjanger for praksisaktuelle forskningstekster. Vi er på vei mot det …

Vi klarer neppe å oppfylle alt dette, men alt dette bør vi hele tiden arbeide med å få til. I tillegg skal vi gjøre det i ei tid der digital «tekst» skal spille sammen med papir. Det gir spennende utfordringer, både når det gjelder å utvikle læringsmiljø for barn og unge og når det gjelder utgivelse av Tangenten.

Ole Einar: Bladets første 25 år har vist at det har livets rett. Jeg mener nå at det har funnet en form som er fornuftig. Som Marit sier, så er det nå også lagt til rette for artikler på nivå 1. Jeg tenker at dette ikke må bli det viktigste – stemmene fra praktikerne må være tydelige.

Christoph: Heldigvis er lærerstanden i Norge veldig glad i papir. Det ser ut som om interessen for papirutgaven av Tangenten er uforminsket de siste årene. Samtidig ser vi også at den unge generasjonen forventer en større tilgjengelighet av det de bruker som sine ressurser i forberedelser men også i generell lesning på nettet. Det blir avgjørende at Tangenten klarer spranget inn i en fullverdig nett-tilværelse eller et liv på flere plan. I en elektronisk verden vil konkurrerende medier og engelskspråklige kilder være like tilgjengelige, og for noen også like naturlige, å ty til. Her vil Tangenten kunne få konkurranse, noe som jeg håper bladet vil kunne vokse på ved stadig å øke kvaliteten.

Kan de til slutt trekkja fram noko de syns er ekstra viktig med Tangenten?

Ole Einar: At «vanlige» lærere har anledning til bringe fram sine stemmer. Det vil være av avgjørende betydning at disse stemmene høres, at det ikke bare blir artikler skrevet av forskere eller undervisere på høyskoler/universiteter. Og videre, at bladet kan virke som et bindeledd mellom forskning og undervisning, og at også lærere på videregående skole kan finne at bladet har noe for dem.

Christoph: Jeg tenker det er viktig at bladet har et stort hjerte for et mangfold av temaer og tilnærminger kombinert med en utviklet sans for kvalitet. Jeg synes rollen bladet har i dag, som en klar stemme på både lærerrommet og i lærerutdanningen, er spennende. Her ligger det store muligheter og et stort vekstpotensial. Tangenten representerer lærerne i skolen samtidig som det også henvender seg til vordende lærere. Jeg håper bladet vil dyrke frem disse sidene enda mer og på den måten bidra til at lærerne i matematikkfaget kan få utvikle seg og inspirere den unge generasjonen enda mer.

Marit: Stimulere til kritisk refleksjon, samhandling og utvikling av matematikk som et skolefag – som aktuelt for alle.

Takk for praten Marit, Ole Einar og Christoph! Me er takksame for at de let oss ta del i dei utfordringar, gleder, visjonar og minner som ligg bak arbeidet med å starta opp eit tidsskrift og ikkje minst halda fram med å gje ut fire nummer årleg i 25 år – i all hovudsak basert på dugnadsinnsats. Me vonar dei neste 25 vert like givande!